FOR ROY OG MEG VAR det en årlig tradisjon å dra på fisketur nordover i landet for å fiske laks. Gode lakseelver fantes det jo nærmere også, men som kjent så fryder det med forandring i blandt. Roy er like mye på kjøret som meg når det kommer til fluefiske, men for hans del er det primært laksefiske det dreier seg om. For min del står nok tørrfluefiske etter ørret et lite hakk over laksefiske, men det preget jo ikke kameratskapet vi hadde. Målet vi hadde satt oss for dette året var den vakre Reisaelva. Alene var vi ikke om å ville fiske denne populære lakseelva, så vi måtte derfor være tidlig ute med kortkjøpet. Valget falt på noen av de midtre sonene i elva, og booket oss de fire første dagene av august. I løpet av de første ukene av juli begynte vi for alvor å skjønne at vi hadde skutt gullfuglen. Det var nemlig uunngåelig å ikke få med seg at det var bra fiske der denne sesongen. Lokalavisene trykket artikler i løpende bånd om storlaksene som ble tatt, og ekspertene meldte ny gullalder for vassdraget. Laks på femten- til tjue kilo gikk det tretten av på dusinet fikk vi inntrykk av. Forventingene våre ble naturligvis blåøyd og astronomiske, og våre fiskekamerater var grønne av misunnelse.
Endelig ble det august og vi reiste nordover i Roy sin Mazda. På slep hang ei Hobby vogn på fire meter og førti fra det glade åttitallet, og bak i bilen var det to soveposer, noen flasker brennevin og femten fluestenger med tilhørende sneller og snører. Rykter gikk om at fisket nå hadde dabbet av siden "gull-alderen" i de første ukene av juli, men enda ble det tatt en del laks så det ut til på fangstrapporten som ble oppdatert fortløpende. I forkant av turen, og som et symbol på min takknemlighet overfor min kamerat som stilte med bil og bopel hadde jeg laget han en fulldresset klassisk lakseflue. Det var en forholdsvis stor versjon av mønstret Black Dog. Et fluemønster som jeg selv hadde hatt god suksess med i elva hvor jeg vanligvis fisker. Jeg hadde bundet til han med tanke på Reisaelva, og håpet mitt var at han skulle prøve den i løpet av turen, og helst få en laks på den. Kanksje var det mye å forvente, men hva var alternativet?
Han takket høflig for flua, men jeg syntes å ane et snev av misstro fra han på ideen om å fiske den. De fjærvingede fluene i Viktoriansk stil på store jernkroker har for lengst gått av moten til fordel for tubefluer med hårvinger, og sikkert med god grunn da hår gir mer liv i vannet enn fjærfibre. Allikevel synes jeg at disse gamle mønsterne er utmerkede fiskefluer, og for meg gir det laksefiske en ekstra dimensjon i det å kunne bringe tilbake liv i de over hundre år gamle fluebinde-tradisjonene, som en slags hyllest til de som la grunnlaget til denne edle sporten våre liv sirkulerer rundt. Nå håpet jeg han skulle endre sin oppfatning av disse "umoderne" fluene, men det sa jeg jo ikke til han der og da.
I løpet av den fire timer lange bilturen mimret vi tilbake til sist vi var i Reisaelva, da fikk Roy tre lakser før første timen var gått. Det ble derimot ingen laks på meg den turen, men jeg fikk noen pene sjørøyer som plaster på såret. Dessuten var jeg overbevist om at jeg skulle få min revansje mot Reisa-laksen denne gang. I år skulle vi begynne fisket på en annen sone som ingen av oss hadde fisket før, og som den gentlemann jeg er så lot jeg også i år Roy få gå første runden da vi til slutt var fremme ved elva. Selv rigget jeg en lett enhåndsstang og snek meg ned til en liten bukt hvor jeg misstenkte det kunne stå sjørøye. Kun en enslig sjørøye fant jeg, den sto i utkanten av bukta. Jeg fikk den på andre kastet med en liten Wickham's Fancy. Den var i underkant av kiloet og helt blank. Ettersom det ikke var flere fisk igjen i bukta, gikk jeg tilbake til kameraten min for å vise frem den flotte fangsten. Over småbuskene langs elvebredden fikk jeg se stangtuppen hans sto i bøy. Jeg spurtet frem for å bistå om han skulle trenge hjelp, men skjønte fort at karen hadde full kontroll på fisken. Dreven laksefisker som han er, trengte Roy ingen hjelp og fikk dratt fisken på land alene. Jeg ble i stede å prøve og forevige hendelsen med kameraet. I det laksen ble slept opp på steinene hørte jeg kameraten min kjefte av skuffelse. Det var nemlig ingen atlanterhavslaks, men en russelaks, eller pukkellaks som den også kalles. Fisken ble slått grundig ihjel noen ganger, før den til slutt ble kastet langt inn på land, ut av syn og ut av sinn. Vi lot elva få hvile og laget istede til bål, kokte kaffe og åt. Etter kaffe og mat var fortært gikk vi tilbake ut i elva. Denne gangen var det min tur å begynne. Da jeg var kommet et stykke nedover begynte også Roy sin runde. Lang tid tok det ikke før jeg hørte jeg han rope. Denne gangen syntes jeg stangen bøyde seg mer enn den hadde gjort på den dvaske pukkellaksen. Jeg spurte om han ville ha hjelp, men fikk kun et høfflig nei til svar. Uansett hadde jeg fisket ferdig strekka, så jeg dro inn og gikk opp for å beskue storfiskeren i aksjon. Roy satte hardt mot hardt og presset fisken inn på grunna og slepte den inn på steinene, jeg fotograferte. På nytt utrykket han seg med banning og høylytt skuffelse. Enda en fordømt pukkellaks! Jeg må inntrømme at jeg delte litt på hans skuffelse. Her hadde vi gått i månedsvis og gledet oss, kjørt i timesvis og brukt tusenvis av kroner på fiskekort, men så skulle vi bare få ufisk. Begge de han hadde fått var begynt å få pukkel og gytedrakt, så noe matfisk var de ikke engang for kråka. Jeg hadde ihvertfall ei blank og pen sjørøye, og bedre matfisk finnes ikke, men selv den var jo bare en liten bi-fangst for det vi egentlig var kommet dit for.
Dagen etter var vi tilbake på vante trakter litt lengre opp i elva, der hvor Roy hadde hatt slik voldsom suksess året før. Mens vi satt utenfor campingvogna og spiste frokost fulgte vi nøye med elva i fall det skulle være laks oppe å vise seg. Da mater var slukt stasjonerte vi oss tilbake i vadebuksene og gikk til med fiskingen. Sola stekte, det var vindstille og vannstanden i elva sank som en jarstein. Men, vi var evige optimister Roy og jeg. Det eneste som ødela for min del var at jeg merket ett hull i vadebuksa mes jeg fisket første runden, og selvfølgelig hadde jeg ikke med noe vadebukse i reserve. Varmt som det var så lot jeg ikke det ødelegge dagen. Tross alt var jeg på fisketur, og da mener jeg en får prioritere fiskingen først, så fikk komfort, helse og tørre bein komme lengre ned på lista. Iherdig svingte vi fluestengene hele dagen og til langt utpå kvelden, resultatløs hver gang. Til slutt etter mørket hadde begynte å senke seg, og Roy gikk siste runden, ruslet jeg rundt og fotograferte. Da han var nederst på brekket ba jeg han stå i ro, jeg ville nemlig ta et bilde av at han fisket i silhuett av himmelen. Roy var en villig modell og jeg knipset i vei, men jeg ble ikke helt fornøyd. Derfor ba jeg han om å gå et stykke lengre ned hvor omgivelsene var litt mer åpne og skogen og fjellene ville gi en iøyefallende bakgrunn. Her var elva veldig grunn og bred, med hovedstrømmen rennende tett mot land på motsatt side. Dermed lite egnet for fisking, men det ville jo ikke komme frem på bildet. Jeg stilte meg til rette med fingren på knappen og han kastet ut. Jeg ba han gjøre nytt kast ettersom bildet ble uklart, og han fulgte ordre. I det jeg skulle til å trykke inn knappen ser jeg han brått løfter stanga.
– Det lugga i flue, sier han med et noe moderat overrasket tonefall.
– Er nok bare en stein. Ta nytt kast, kommanderer jeg monotont.
På nytt gjør han et elegant Spey-kast ut i det grunne elvestrekke. Jeg knipser kontinuerlig, og ikke lenge etter løfter han på nytt stanga. Jeg ber han om å ta ett nytt kast, men min ordre forble uoppfylt. Han var overbevist om at det var en fisk som var og nappet i flua. Jeg lot han gjøre som han ville, men beholdt stillingen og med kameraet klart. Nytt kast, denne gangen mender han litt for å få mer fart på flua. Strømmen fører line og flue nedstrøms, og når det hele har rettet seg ut begynner han å nappe forsiktig i snøret. Plutselig stopper han, venter to sekunder og løfter bestemt stanga. Fisk fast! Overrasket var jeg over at det skulle finnes fisk akkurat der. Det kunne ikke være mer enn tjue centimeter vann der fisken tok flua. Men, som kjent så kan stor ørret gå inn på veldig grunnt vann i skumringen for å jakte. Kampen var en kort prosess, og snart lå fisken å bykset innpå steinene. Noen ørret var det ikke, ikke laks heller. Nei, det var Roy sin tredje pukkellaks for turen. At vi nå begynte å bli oppgitte over situasjonen, er ikke til å overdrive. Ingen av oss følte lysten for å fiske mer, og da disen la seg tjukk og trolsk over den ugjestmilde lakseelva samlet vi oss like ved bålet på elvebredden. Her delte vi ei flaske Gammeldansk over noen troskyldige fiskeskrøner til langt ut i de sene timer.
Vi forsov oss litt til neste dags fiske, men vi følte at det ikke gjorde så mye. Det var nok ikke det store vi hadde gått glipp av fiskemessig. At vi hadde fiskerett på en ny sone denne dagen var det eneste som ga et snev av fiskelyst i våre sinn. Etter en lunken frokost bega vi oss på en kjøretur gjennom den langstrakte Reisadalen. Kanskje kunne vi finne ny motivasjon langs etter veien? Men, vi fant ingenting. Det eneste minnet jeg har fra hele kjøreturen var en gigantisk elgokse som sto noen meter fra veien og glanet på oss. At det var en femten takkers på nærmere tre hundre kilo, det sverger jeg på. Dagen hadde begynt å gli mot kveld før vi fikk tankene på fisking igjen. Vaderne mine var enda våte fra gårdagen, så jeg valgte å ikke ta dem på meg før vi skulle begynne å fiske, mens Roy tok på sine før vi kjørte. Været hadde begynt å snu, og himmelen var blitt grå. I skydekket som kom sigende inn over oss fant vi det friske motet vi trengte. Vi var desperate etter regn for fiskingens del. Nå hadde vi vært tre dager i dette legndariske laksefiske-paradiset uten å sett et spordstykke av en eneste atlaterhavslaks. Fremme ved den nye fiskeplassen, forøvrig en fantastisk flott kulp beryktet for å huse mye storlaks, ble vi møtt av tre andre laksefiskere. Han ene hadde jeg sett før i blader og filmer, og var en veletablert profil i det Skandinaviske fluefiskemiljøet, og ambassadør for en av de største produsentene innen fluefiskeutstyr, Peter het han. Hans to kamerater husker jeg ikke lengre navnet på, men de var trivelige og pratsomme karer alle tre. Peter fortalte at han hadde noen dager tidligere fått en laks på seksten kilo i denne kulpen, men at det siden hadde vært meget labert fiske for dem også. I viten om dette følte Roy og jeg oss litt mer sikre på at det ikke bare var oss og vårt fiske det hadde vært noe galt med. Roy var fullt påkledd og gira, mens jeg derimot var begynt å bli kald, og noe redusert etter nattens fiskeskrøner. Dermed ble oppgavene logisk fordelt; jeg stelte til kaffe mens han fisket en runden. Om det skulle vise seg å være bitevillig fisk i denne kulpen, skulle jeg tids nok få på meg vadebuksene og kommet i gang med fiskeriet jeg også. Mens jeg gjorde i stand kaffevannet strøk to av de andre fiskerne nedover elva til en annen kulp. Peter ble igjen en stund, men fiskelysten grep til slutt han også. Han hadde nemlig lyst å prøve samme kulpen, men fra motsatt bredde. Da kaffen var ferdig trukket kom min fiskekamerat opp fra elva. Han var mektig imponert over hvilken flott kulp dette var, men det eneste som manglet var jo selvfølgelig et livstegn fra fisk. Vi grufset over tanken på å dra hjem fra fire dagers laksefiske uten annet å fremvise enn ei enslig sjørøye. Pukkellaksene var jo ingenting å skryte over. Vi merket plutselig at noen våte dråper hadde sluppet tak i himmelen og falt ned rundt oss. Men, til tross hvor vakker og forlokkende elva var, så hadde fiskelysten svunnet fra meg som ild fra et utbrent bål. Den hardhuda laksefiskeren Roy begynte nok også å lide av en noe fraværende fiskelyst, men lot seg ikke gi opp av den grunn. Kanskje regnet hadde gitt spire for ny fiskelyst hos han?
Mens vi supet kaffe og nøt de idyllsike omgivelsene som nå var i ferd med å tone ut i fremfall av nattemørket, kom jeg på flua jeg hadde gitt Roy for turens anleding. Han lot seg lett overtale til å kynte den på fortommen sin. At han tenkte noe i duren av at det var samme hva han fisket med om han allikevel ikke skulle få fisk, får så være. Jeg vet selv hvor lite motiverende det kan være å fiske en flue man ikke har trua på, uansett hvor mye noen andre lovpriser dens effektivtet. Ambassadøren Peter hadde nå kommet frem på andre siden og begynt sitt fiskei. Elva var bred nok for de begge, så da Roy hadde svelget siste kaffeskvetten gikk han på nytt ut og begynte å kaste. Selv var jeg mer enn tilfreds med bare å kunne sitte i fred å beskue de to karene ute i elva. Så med ett hørtes en rolig å behersket stemme bryte stillheten.
– Der...
Det var Roy som løftet stanga. Fra motsatt bredd utrykket ambassadøren beundring og glede overfor Roy som hadde klart det umulige kunststykket å få på en fisk i denne tilsynelatende fisketomme elva. Roy konstaterte til meg at dette ikke var noe småfisk, og dermed heller ikke en pukkellaks ettersom de skjelden blir noe særlig mer enn et par kilo. Det sang i snella hans og fisken raste rundt i kulpen. Jeg sprang ned til elvebredden for å iaktta det som foregikk. Fisken var sprek, men vi skjønte fort at det ikke var noe storlaks.
– Den er nok bare rundt en fem - seks kilo, takserte Roy.
Fisken gjorde et nytt utras, og hoppet deretter høyt i lufta. Ettersom det var blitt forholdsvis mørkt, var det vanskelig å klare og se fisken. Til slutt ble fisken trett og han fikk dratt den inn på land. Begge ble vi temmelig overrasket da jeg skrudde på lommelykta og vi fikk se at dette var en stor sjøørret. Faktisk større enn hva noen av oss hadde fått eller sett tidligere. Den delikate flua jeg hadde laget til Roy hadde fått gjennomgå i den tannrike ørretkjeften, men den hadde uansett gitt oss en kjempefin fisk. Jeg tok fisken med meg opp og hang den på ei grein mens Roy fortsatte fiskingen. Det ble kun den ene sjørreten på oss den dagen, men vi var begge mer enn fornøyde, i sær Roy som hadde fått den. Jeg unner han den absolutt, selv om jeg enda ikke hadde kjent liv. Siste dagen sto vi tidlig opp og ble møtt av lavt skydekke og regn. Etter frokost pakket vi ned alt foruten det mest nødvendige fiskeutstyret, og klargjorde campingvogna for hjemreise. Vi hadde nå fiskekort i en sone lengre ned i dalen, så da alt var pakket og klart dro vi for å fiske de resterende timene av døgnet før vi skulle kjøre hjem rundt midnatt. Det var jeg som hadde foreslått denne sonen ettersom jeg visste av en spennende bukt som alltid pleier å være stinn av store sjørøyer. Denne gangen rigget også Roy en lett enhåndsstang i tillegg til femten-foteren. Jeg husker ikke lengre hvem av oss some begynte, men Roy var ihvertfall den første av oss til å få på ei sjørøye. Den var pen, men desverre mistet han den. Vi fisket en god stund inne i bukta før han rullet inn snøret og satte stanga fra seg. Regnet høljet nå ned og gjorde det vanskelig å se fiskene ute i bukta, tross av at vannet var krystallklart. Roy satte kursen ut mot selve elva og ønsket meg lykke til i det han forsvant inn i småskogen. Jeg hadde egentlig planlagt å følge etter Roy, da jeg mest av alt ville få en laks, men da regnet opphørte for en liten stund fikk jeg øye på noe som sendte ildringer ned gjennom kroppen min. Inne på grunna gikk det nemlig en stor sjørøye, dobbelt så stor som de andre i bukta. Den drev rolig langs etter bunnen, stoppet for en stund, før den fortsatte videre i samme bedagelige tempoet. Da røya kom inn på den grunnese delen i bukta stoppet den helt opp og la seg ned på bunnen. En stund ble jeg stående med måpende blikk å bare nyte synet av den. Først prøvde jeg tørrflue på den, selv om jeg ikke hadde særlig tro på at den ville komme opp å ta på det. Det gjorde den heller ikke. Så satte jeg på en liten gullhode-nymfe, stålgrå i farge og i størrelse seksten. Kastet den litt forbi røya og lot den synke en stund før jeg begynte et forsiktig inntrekk. Ingen reaksjon fra fisken. Jeg gjorde et nytt kast, denne gang litt nærmere røya. Repeterer samme teknikk med venting før inntrekk, og denne gangen setter fisken i å beveg seg. Rolig følger den etter. Selvfølgelig ble jeg ivrig og ubevisst økte tempoet på inntrekket. Røya snudde, tok en liten runde rundt i bukta og stilte seg til slutt på omtrent samme sted med buken hvilende mot den dungrå leirebunnen.
Gang på gang presanterte jeg flua for fisken som hver gang ignorerte den med en viljestyrke som selv en puritansk fanatiker hadde latt seg imponere av. Jeg fristet med det jeg hadde av fluer i boksen, og til slutt fikk jeg fanget dens oppmerksomhet. Nå måtte jeg kjempe mot hvert fiber i kroppen for å opprettholde samme farten på flua. Heldigvis klarer jeg å beholde roen, og røya gaper til slutt opp og innhalerer min lille nymfe. Jeg venter til den har lukket kjeften før jeg strammer til. De første par sekundene stanget den bare rolig, men så la den bestemt i vei ut mot dypere vann. Jeg hadde selvfølgelig min letteste fluestang, og dermed var jeg pent nødt til å la røya føre dansen så lenge den hadde krefter til det. Heldigvis satt flua godt, og til sist lå den fagre fisken i håven min. Feit som ei drektig purke og 58 centimeter fra snute til spord. Et hint av rosa-farge i buken, men ellers helt blank. Utseendemessing var hun den vakreste fisken jeg noen sinne har sett.
Noen laks ble det ikke på oss denne turen, selv om vi begge hadde hver vår flotte fisk å fremvise våre fiskekamerater hjemme i sør-fylket. Pukkellaksene sa vi selvfølgelig aldri noe om.