DET VAR I SLUTTEN AV august i fjor at jeg endelig tok turen til Granbergtjønna i Indre Troms. Værmeldinga hadde meldt lett overskyet, antydning til lette regnbyger og sønnavær i fire hele dager: fra tirsdag til fredag. Da måtte en jo selvfølgelig ut på fisketur. Arbeidsledig var jeg, noe som er perfekt om man liker å ferdes i skog og fjell alene, og ikke minst fiske alene. Jeg pakket litt mat i sekken, men belaget meg på at resten av måltidene skulle fiskes. Ellers besto sekken av spise- og sove remedier, telt, en sammenleggbar sag, et klesskifte, fotoapparat, vadebukse med tilhørende sko, og et mylder av fiskeutstyr, fluestang og snelle. Granbergtjønna lå cirka en times gange fra veien i følge kartet, drøyt 2,5 kilometer, men mange høydemeter den første halvdelen. Rent tilfeldig var det at jeg hadde kommet over at det visst nok skulle være fint fiske her. Hadde det ikke vært for at det lå et gammelt eksemplar av bladet Friluftsliv på venterommet på det lokale legekontoret, så hadde nok denne informasjonen gått meg bi. Vanligvis leser jeg jo ikke tidsskrifter som ikke primært dreier seg om fiske, da i sær fluefiske. Friluftsliv skriver mest om fotturer, padling, fjellklatring, terrengsykling, og denslags meningsløse utendørsaktiviteter, men i akkurat den utgaven jeg leste var det en artikkel om en fottur i Indre Troms hvor forfatteren hadde slått leir ved dette vannet, og fått noen pene ørreter på "mårrasbettet". De var blodrøde i kjøttet, og tatt med en 3 grams Mepps spinner. Vannet og bildet av ørretene hadde siden legebesøket brent seg på minnet hos meg, og nå sto jeg endelig å pakket sekk og fluestang for å avlegge dette vannet et besøk.
Ved ni-tiden tirsdag morgen rullet jeg avgårde i min trofaste Ford, i retning det vakre innlandet. Været var lett overskyet og seksten varmegrader i lufta. Halvannen time senere forlot jeg bilen, med forholdsvis tung sekk på ryggen, men lett til sinns og forventningsfull som en guttunge på julaften. De første tre hundre metrene gikk radig, men så tok terrenget til å stige til værs, og hvert steg ble tyngre. Motbakken så aldri ut til å ta slutt. Med hvert måtte jeg stoppe opp, lene meg mot et tre og hente igjen pusten. Svetten rant. Etter nesten to timer skimtes jeg Granbergtjønna gjennom småskogen av krokbjørk og vidjer. Den siste etappen ned til vannet jogget jeg over hard og fin myr. Sola var nå kommet frem og ikke det minste vindpust. Umulige fiskeforhold var det altså. Kroppen ble etterfylt væske, og straks var energien tilbake i meg. Jeg satte meg ned og nøt omgivelsene. To fluesnappere svirret rundt og jaktet etter mat over vannet. Om de fant noe vet jeg ikke, for det så ikke ut til å klekke noe særlig, og ikke et eneste vak var å se. Naturen omkring overgikk mine høye forventninger i skjønnhet. Det var virkelig en perle i paradis. Var det enda godt fiske her, så hadde jeg nok funnet mitt Shangri-la, som jeg ville drømme om på mørke vinterkvelder.
Istedenfor å begynne fiskingen tok jeg meg heller en liten spasertur langs vannet i jakt etter en ideell teltplass, noe jeg fant i skogkanten ved en liten bekk, og i ly av været. Her var det også et urørt lager av prima bålved i umiddelbar nærhet, og i trygg avstand fra tjernet om ørreten skulle vise seg å være av den nervøse typen. Sekken ble tømt og teltet ble reist, luftmadrassen blåst opp og senga redet. Et tau ble strukket opp mellom to busker til et perfekt tørkestativ. Her hang jeg sokkene jeg hadde gått i til lufting, sammen med soveposen så den skulle lukte frisk til natten. Så stelte jeg i stand bål og kokte kaffevann. Klesskiftet ble stappet i et medbrakt putevar og ble til den deiligste hodepute. Den tok jeg med til den største tua utenfor teltet og la meg godt til rette for å slappe av med en kopp rykende varm kaffe. Lyngen var tørr og fin, og lufta så behagelig at jeg nesten sovnet. Men, så ble jeg oppmerksom noen gjenkjennelige ringer som bredte seg ut på det blikkstille vannet. Jeg spratt fort opp. Det gikk en ørret å beitet bare noen meter fra land rett utenfor teltet mitt, og sporenstreks var jeg i gang med å montere stangdeler, feste snella, etterse fortom og satt på en fersk fortomspiss. Jeg tok en liten omvei på forsiktig fot ned til vannkanten, ikke for å kaste ut, men for å se om hva slags insekter som befant seg i og på overflaten. Et fåtall tomme skall fra nymfer og pupper, og noen mikroskopiske fjærmygg var alt jeg kunne se etter en relativt grundig undersøkelse. Jeg listet meg tilbake til teltet, og åpnet flueboksen. Valget falt på en liten stankelbein imitasjon med forlenget kropp, knytte bein og hackle-spiss vinger. Den var nyst umulig å skille fra sin levende modell. Hvorfor jeg valgte akkurat denne flua, har jeg ikke noe bedre svar på enn at den så fin ut, og jeg vet den frister kresen ørret. Flua ble inpregnert og fortomspiss muddet, og med den største aktsomhet smøg jeg meg i retning av vannet nedenfor teltet, og la meg til rette cirka åtte meter fra vannkanten. Så til å dra noen favner snøre av snella, og kastet ut med en umerkelig, lett presentasjon og fikk fluen ut på strak fortom cirka to-tre meter fra torvkanten, omtrent der fisken hadde vaket. At den samme fisken enda var der skulle godt gjøres, men jeg antok at før eller siden kom det vel en ny fisk inn for å se om det lå noen godbiter der og da få øye på min flue. På slike vann pleier fisken ofte å være veldig sky, og da nytter det skjelden å kaste flua rett på fisken. En må la fisken komme til flua. Dette gjelder i sær når sola skinner på blikkstille vann. Hvor lenge jeg ble sittende vet jeg ikke, men til slutt vaket det på nytt. Denne gangen omtrent ti meter fra flua, men igjen bare noen meter fra land. Nå var jeg fokusert igjen, tiden sto stille. Vannet løftet seg under flua, en svart snute brøt overflaten og sank ned i samme farten med flua. Jeg strammet til, men ikke den minste motstand kjentes. Oppgitt blåste jeg lungene fri for luft, trakk ny pust og vippet forsikting den drukna flua opp av vannet. En kjapp runde i risteboksen med flua, og kastet den forsiktig ut på ny. Det var tydelig at stankelbeinet ikke var helt feil fluevalg, men hvorfor kunne ikke den fordømte ørreten kroke seg? Etter et par minutter uten flere livstegn ga jeg opp. Like ustødig som en nyfødt kalv stablet jeg meg opp på de visne beina som var fulle av gangsperre og blodfattige, men jeg kom tilbake til teltet uten problemer. Det var middagstid.
Ved åtte tiden på kvelden begynte det igjen å bli litt aktivitet på vannet. Vårfluene stresset bortetter vannfilmen og med hvert kom det en ørret opp og forsynte seg. Det så ut som de for det meste holdt seg utenfor kasterekkevidde, men etterhvert som kvelden kom sigende på, våget også fisken seg nærmere land. Jeg gikk rundt halve vannet hvor det var en liten odde, her var det berg og ideelt å fiske fra. Jeg hadde mye over 180 grader jeg kunne fiske, og når jeg var kommet i posisjon klippet jeg av stankelbeinet og satte på en liten ufortynget imitasjon av en vårfluepuppe. En fisk kom vakende mot meg og jeg kastet ut omtrent der jeg mente den ville passere meg. Det gikk kanskje ett minutt før den vaket like i nærheten, nå satte jeg i gang med en rolig hand-twist, og fisken gikk fem på. Bare ryggen brøt overflaten i det jeg kjente motstand, tilslaget kom noe brått, men fisken var fast! Den rullet litt i overflaten før den skar utover vannet og gjorde noen akrobatiske hopp, nå hadde jeg fisken på snella og kjørte den hardt inn mot meg og inn i håven. Sprek som en makrell var den, men jeg vant da tilslutt kampen. En feit og fin halvkilosfisk lå i håven. Virkelig et prakteksemplar av en skogsørret. Bronsefarget, med store, svarte prikker, og et lite hode. Ett kakk i pannebrasken og fisken ble rensket på stedet. Rød i kjøttet som bare ørret kan bli, akkurat som på bildet i bladet. Dette skulle nok bli et herre-måltid, konstaterte jeg til meg selv. Det hadde tatt til å nærmest koke av vak i Granbergtjønna. Fisk oppe overalt, men da jeg var ferdig å vaske blod av kniv og hender la jeg merke til tjukke skyer og skodde fra nedi dalen i sør. En ny fisk hadde vaket et par ganger innenfor kastehold mens jeg rensket fisken, Jeg gjorde et nytt kast. Presenterte flua et lite stykke bortenfor fisken og begynte ventingen. Noen fåtallige tunge regndråper hadde begynt å falle fra himmelen. Jeg fikk en følelse over meg at jeg burde gå tilbake til teltet og hente skalljakken, men da hogg det til på flua. Snøret gled ut av de våte hendene mine, men jeg fikk raskt nok strammet til, da fikk fisken panikk. Det er en kjent sak at ørreten i stille vann ofte er mer doven enn elvefisk, men nå satt jeg fast i det som må være unntaket på denne reglen. Beistet dro ut snøre så det rent sang i snella, og da baklina kom til syne begynte jeg også å kjenne en snev av panikk. Jeg holdt igjen så hardt jeg bare turte, men fisken fortsatte å gå. Den var nesten midt ute på vannet før den slakket opp farten, da skøyt den i været og landet i et mekitg plask, men da forsvant også motstanden i snøret. Jeg skalv så i hele kroppen at jeg nesten ikke fikk til å sveive på snella. – Tenk at det skulle finnes så stor ørret i dette lille tjernet, den måtte vært mye over to kilo. Kanskje tilogmed tre, tenkte jeg for meg selv. Det er jo de største man ikke får er det jo noe som heter. Forbannet..!
Flua var borte, enden på fortomspissen var som klippet av med saks. Regnet høljet ned så Tor måtte ha slått opp kalesjen om han skulle ut å hamere i kveld, men det ville han nok neppe i dette ruskeværet. Iført kun flanellskjorte og den tynne turbuksen min spurtet jeg over den vassdruknas myra og tilbake til campen. Da jeg kom frem var jeg så våt som om jeg skulle ha badet. Selvfølgelig hadde jeg glemt å legge hodeputa på plass inne i teltet, så nå var alt av skiftetøy jeg hadde med blitt gjennomvåt, og synet av den våte soveposen som hang mellom buskene gjorde at jeg for et lite sekund vurderte å pakke og gå ned, men det ville vært nærmest selvmord tatt i betraktning. Det var straks mørkt og ikke hadde jeg med annet enn en liten lommelykt for bruk inne i teltet om jeg skulle lese på senga. Temperaturen sank fort, og det var umulig å få tent bål. Pute, sovepose, og øvrig utstyr slang jeg i hu og hast inn i teltet, og jeg etter. Her vrengte jeg soveposen, slik at jeg fikk den tørre utsiden inn. Deretter tredde jeg soveposen over kroppen. Primusen ble fisket opp av sekket og jeg fikk fyrt opp. Jeg kokte vann i stekepannen. Ikke tale om jeg går ut etter kaffekjelen nå, så stekepannen fikk duge. Det kokende vannet helte jeg på termos, deretter gikk jeg i gang med å steike fisken i smør, med salt, pepper og sitronsaft. Da fisken nærmet seg ferdigstekt helte jeg en pose potetmos i den dype tallerkenen min som jeg alltid har med på tur, helte over varmt vann fra termosen og rørte godt om. Det ble en alldeles fortreffelig middag av det hele. Kald var jeg, og alt kroppen min var borti var kaldt, men maten smakte himmelsk og varmet i sjela. Primusen skrudde jeg av da fisken var stekt. Ingen vits å risikere seg hjemløs der ute i det regntunge mørket på toppen av det hele. Etter middagen var det tid for røyk, men isteden for kaffe, ble det heller en dram. En halvliter med whiskey hadde jeg tatt med for kosens skyld. Etter å ha røyket ferdig, pakket jeg meg godt inn og la meg til å sove på den våte, og iskalde hodeputa. Jeg ble liggende i to timer og rulle i soveposen, kroppstemperaturen hadde begynt å komme tilbake, men ikke nok at den fikk varmet opp den fuktige soveposen og puta. Jeg fant frem den lille lykta mi og fikk sjekket klokken, den var halv ett på natten. Utenfor regnet det fortsatt, blåse litt gjorde det også, men heldigvis lå teltet i ly for det værste været. Jeg fumlet frem en ny røyk og whiskey-flaska, begge varmet de godt, men trett ble jeg ikke.
— Også jeg som var så dum å ikke ta med lue, småkjeftet jeg til meg selv.
Alle mulige tanker svirret rundt i hodet. Jeg tenkte på storfisken jeg hadde røket på, jeg tenkte på barndommens sorgløs dager, min første sykkel, min første arbeidsplass, gamle venner og uvenner jeg ikke har sett på årevis, og min første fisketur. Jeg tenkte på krig og kjærlighet, på livet og på døden. Ja, morsomt er det ikke å ligge våken og alene i en kald og våt seng, hutrende kald og småbrisen. Ja, det siste kunne jeg jo ha vært foruten, men håpet var spriten skulle gjøre meg søvnig, slik gikk det altså ikke. Etter elleve røyker og halve flasken Famous Grouse begynte det smått å lysne. Utenfor høljet det fortsatt ned, men kanskje ikke like ille som det hadde vært på kvelden. Kald var jeg fortsatt. Jeg vurderte å koke kaffe, spise frokost og manne meg opp til å gå ut, pakke ned campen og komme meg tilbake til bilen. Den lune sengen hjemme kan jeg ikke forklare med ord hvor mye jeg savnet der og da. Istedenfor ble det noen brødskiver med skinke og majones som jeg skylte ned med varmt vann fra termosen. Det var bedre enn det høres ut som!
Jeg sovnet faktisk, og sov hele fire strake timer. Jeg våknet av at hodet var kaldt, håret var søkkvått, jeg var fjern og forvirret, missnøyd og hjelpesløs. Regnet hadde omtrent opphørt, bare lett duskregn mot teltduken, og det var blitt lyst ute. Temperaturen var nok ikke mer enn rundt sju - åtte grader, og allerede våt og kald som jeg var, føltes det ti ganger kaldere. Jeg tok noen av skifteklærne ut av putetrekket. De ekstra sokkene tok jeg på meg, og lagde meg et turban lignende hodeplagg av joggebuksen. Den er vanligvis fin å ha under vaderne når det er kaldt i vannet, men nå viste den seg også utmerket som et hodeplagg. Mens jeg lå der å hutret, forbannet jeg meg selv for å ha vært så ufattelig korttenkt. Jeg viste jo at det var fare for regn, og det var jo bare rent jåleri å lufte soveposen, heller gammel svette- og sovelukt enn våt pose som luktet friskt av skog. Men, den etterpåklokskapen kunne jeg dra med til Bloksberg og bytte i gråstein. Ja, du skal tro jeg syntes synd på meg selv; synd og sint på meg selv. Til slutt fikk jeg mot over meg igjen, da med trangen for og vanne vidjene. Fra inni soveposen fikk jeg fumlet på meg alle klærne jeg hadde, men joggebukse beholdt jeg på hodet. Utenfor teltet fikk jeg tappet spillvannet, og i samme slengen hentet jeg svartkjelen og fylte på nytt vann fra bekken. Den var blitt merkbart større enn i går fikk jeg se. Kaffevannet ble satt på kok. Da fikk jeg øye på vadebuksa som lå under teltduken, den var tørr! Jeg skiftet over til joggebuksen, som kjentes hakket tørrere ut enn turbuksen jeg hadde på meg, dermed fikk capsen overta jobben og varme filosof-organet. Til sist kledde jeg på meg vadebuksa. Dermed hadde jeg gjort hva jeg kunne for å hindre videre varmetap fra kroppen. Så tilbake i den lune soveposen hvor jeg snart kunne kjenne kroppstemperaturen sakte begynte å stige, selv om jeg fortsatt skalv. Trøtt var jeg fortsatt, men kom vel neppe til å få sove noe mer, så da igang med å drikke kaffe istede. De neste par timene gikk sakte, men utpå formiddagen kom energien smått tilbake, og jeg gikk ut å begynte å se om det var mulig å oppdrive noe skikkelig bålved. Langt inne i skogen fant jeg flere furuer med store, tørre greiner som hadde stått i ly for det verste regnet. De smalt som børseskudd da jeg knakk de. Hvor mange turer jeg gikk frem og tilbake med fulle armslag tørr furu, det vet jeg ikke, men nok ved fikk jeg ihvertfall. I ryggsekken min ligger det alltid tørr bjørkenever, og snart hadde jeg et stort, varmende bål. Jeg la meg ved bålet og slappet av. Slik ble jeg liggende å varme meg lenge. Tiden fikk jeg til å gå med å rydde i flueboksene, passe bålet, og drikke kruttsterk kaffe.
Tidlig på ettermiddagen lettet skydekket. Regnet hadde sluttet og det ble riktig så fint å ligge der ved bålet. Tross at jeg var noe redusert etter nattens påkjenninger. Røyken av bålet steg rett opp fra flammene. Jeg skuet ut over Granbergtjønna som lå der som et speil. Hun var taus og mystisk, reflekterte den gamle skogen som omkranset oss, høy og livløs i svart silhuett mot den truende himmelen. Jeg ble sittende å nyte dagen utfolde seg rundt meg, drakk kaffe, varmet meg på bålet og var mer eller mindre fornøyd med livet. Våt, kald og trøtt var jeg, men tilfreds på en villmanns vis. Ja, jeg synes alltid livet er lettere å leve når man er ute i naturen, selv om man skal fryse seg halvt ihjel en sensommers natt. Heller det enn å sitte i stua å glane seg ihjel på veggen. Selv om jeg med hvert kunne savne en tørr og varm seng når jeg var på tur. Faktisk savnet jeg den senga nok til at jeg hadde bestemt meg for å dra hjem før neste natt ettersom det var ingen sjanse jeg ville få soveposen tørr med det første.
Til slutt fikk kaffen overtaket og jeg følte for å begynne og virke igjen. Fiskelysten var borte, så jeg lagde heller til en bedre middag av egg, skinke, ristet brød, og mer kaffe. Mens jeg satt å spiste oppdaget jeg at det var begynt å bli aktivitet på vannet igjen, fisken var oppe og etterlot store ringer på vannet, og døgnfluer danset i luften. Med hvert vaket det helt inne i torvkanten, og størrelsen på ringene røpet at ikke alt var småfisk. Jeg listet meg nærmere kanten og satte meg på en tue for å nyte en god røyk, og å følge med på etegildet som foregikk der ute i vannet. Nå kom også fiskelysten sigende inn over meg, og med det var den fæle natten så godt som fortrengt fra mitt sinn. Jeg hentet frem stangen som jeg i gårdagens kaos hadde slegt opp mot en buske. Jeg satte på nytt fortomspiss, hadde egentlig lyst å gå opp en diameter til 4X, den holder omså tre kilos fisk, det vet jeg av erfaring, men valgte allikevel å gå for den gode gamle 5X diameteren. Fikk bare håpe på det beste om jeg skulle sette meg i en storfisk igjen. Ettersom det var så stille på vannet, og fisken gikk å beitet på små døgnfluer, kunne en for tjukk fortomspiss være mer bakdel enn fordel, da det var større sjanse for at fisken ville ane ugler i mosen og dermed ikke la seg lure av min flue. Jeg knøt til slutt på en brun-oliven klekker bundet på en kurvet krok i størrelse seksten, den skulle nok falle i smak for ørreten som forsynte seg av disse små, lekre døgnfluene. Første plassen jeg ville prøve var nedenfor teltet, her hadde jeg nylig sett flere pene vak, og hadde all verden med rom for baksleng. Vanligvis liker jeg ikke å fiske blindt, men ettersom fisken beveget seg rundt så mye, så var det like greit å ha flua liggende ute og vente til det kom en fisk forbi. Umulig kunne jo det ta lang tid, for det virket til å være fisk overalt. Men, lenge skulle en vente på noe godt. Etter omlag tjue minutter uten en eneste fisk i nærheten dro jeg opp og gikk videre. Denne gangen gikk jeg andre vei enn jeg hadde gått i går. Der skulle det nemlig ligge en fin liten bukt hadde jeg sett på kartet. Bukta, den var der som forventet fikk jeg se. Brådyp fra land, og med tett skog helt ned til vannkanten. Det tok ikke lang tid før jeg fikk se ett vak også, pen fisk så det ut til å være. Bedagelig steg snuten opp i vannflaten, tok noe små-snadder den hadde sett seg ut, snuten gikk ned igjen, så fulgte ryggen og øverste flike på sporden etter. Jeg har sett slike vak hundrevis av gangen før, men setter like stor pris på opplevelsen hver gang. Mens jeg bevitnet disse vakre vakene, byttet jeg til en annen flue. En Weasel & Quill, også i størrelse seksten. Fisken hadde en fast rute den gikk rundt i bukta merket jeg. Jeg gikk inn i skogen og tok en lang omvei til andre siden av bukta. Derfra var det litt mer ideelt å få gjort et skikkelig kast. Fisken var nå mot land på motsatt side, og jeg kastet flua omtrent der jeg forventet fisken å komme forbi. Fisken kom vakende rett mot, bare en halvmeter fra min flue. Sannhetens øyeblikk. Stille ble det lenge før den vaket igjen, men da var den tilbake på andre siden av bukta igjen. Jeg lot flua ligge, ingen vits i gjøre for mye leven på vannet om en ikke må. Jeg la merke til at utenfor bukta hadde det begynt å kommet krusinger på vannet, og fra dalen kunne jeg se gråvær nærme seg. På nytt kom fisken sigende inn mot min side. Den tok alt den kom over. Noe mer spennende vet jeg ikke av enn akkurat dette, det er som om tiden går saktere og alt annet slutter å eksistere. Rolig steg fisken med kjeften åpen over flua mi, og da hodet var kommet under vann strammet jeg til og kjente momentant motstand. Fisken gjorde det ene spreke hoppet etter det andre, så stakk den mot dypet og raste sikkert femten meter snøre av snella i ett drag før den stoppet. Jeg måtte rygge langs etter land mens jeg snellet det jeg var kar for så jeg ikke fikk slakk på snøret. Selvfølgelig er jeg for fin til å ha storspolesnelle, så jeg hadde nok å jobbe med for å få inn snøret og holde stramt. Fisken ga etter og fulgte rolig med helt inn til land. Den stoppet ikke en eneste gang for å stange. Jeg fikk så vidt sett den ute i vannet da den tok til å rømme fra meg på nytt igjen. Gamle Hardy sneller er ikke kjent for å være stille, og jeg nynnet tostemt til bråket av knarren. Det ble i alt tre spreke utras før fisken til slutt ble trett og jeg våget å legge mer press på. Nå hadde det også begynt å blåse og regne. Kjempefisken holdt fortsatt leven, røsket og stanget. Til slutt fikk jeg hodet over vannet, og fikk trædd håven over dens prektige kropp. Den skulle ikke ha vært så mye større før at den ikke hadde fått plass i den lille håven min, men det gikk heldigvis. Ordfattig blir jeg når jeg skal beskrive denne praktfulle skapningen. Liten spord, si i buken, men stort hode. Altså en gammel gytefisk. Den var ihvertfall større enn jeg hadde forventet. Vekt hadde jeg ikke med, men målebånd hadde jeg. Ørreten var hele 63 centimeter lang! Den var nok mye over to kilo. Flua satt godt plassert innerst i munnvika. Den lille fluekroken var tydelig deformert, men den hadde altså holdt. Fisken fikk et velfortjent kyss farvel etter jeg hadde beundret den litt, og satte den tilbake igjen. Jeg holdt ikke lenge før den svømte ut av hendene mine og til det mørke dypet, pent vinket den tilbake med sporden. Jeg la meg ned i lyngen. Regnet slo ned i ansiktet mitt, men jeg stønnet tilfreds. — Tenk om fiskelysten ikke hadde grepet meg i dag, da hadde jeg vel sittet i bilen nå, intetanende om at jeg hadde gått glipp av en blant de fineste ørretene jeg har fått i mitt liv, tenkte jeg for meg selv. Gråværet og regnet fortsatte mens jeg pakket ned campen og gikk tilbake bilen. Til sist var jeg tilbake i min lune seng der drømmene gikk mot nye turer til fremmede fiskevann, stor ørret og en tørr sovepose.